Med meg denne gangen var Sveinung Berntsen og Tommy Kihlstrøm. Begge har vært på Søppelberget tidligere og hadde ønske om å treffe våre folk igjen. Annerledes på denne turen er at vi reiser videre til Romania for å se på «Europa i Fokus» sitt arbeide der.
Samarbeidet med Europa i Fokus er veldig godt, og denne gangen møter vi lederne Caroline og Leon i Sofia. Sammen skal vi snakke med lederen for vårt senter, Asen Kolev, om et mulig prosjekt som kan gjøre arbeidet mer bærekraftige. Europa i Fokus har støttet prosjektet på Søppelberget i snart 20 år og Aksjon Søppelberget har støttet i snart 10 år. Drømmen for alle parter ville være om vi kunne finne en mulig utvikling av senteret som ville gjøre dem mer økonomisk selvstendige.
Hyggelig mottakelse
Det er alltid hyggelig å komme til senteret og til menneskene. Barna kjenner oss igjen og roper etter oppmerksomhet både i gatene og inne på senteret. For læreren byr dette på utfordring, da hun forsøker å vise oss hva elevene har lært siden sist. På tavla står det flere regnestykker, og etter å ha brukt mye tid på å få elevene til å rette fokuset mot tavla, og ikke mot oss, viser de oss ivrig hva de har lært. Elevene roper svarene i kor som om det var en konkurranse.
Etter en bra fremføring av kunnskapsnivået går elevene til lunsj, og vi tar da en samtale med læreren. Vi roser henne først for innsatsen hun gjør, for å være så tålmodig med elevene. Hun har veldig kustus på elevene til vanlig. Vi forteller henne at borgermesteren har fortalt oss at hun er flink. Dette oppgløder henne voldsomt, og hun slår seg på lårene og rødmer. Gode tilbakemeldinger og oppmuntring betaler seg godt. Læreren forteller oss ivrig at barna nå lærer mye fortere, men at de to første årene var vanskelige. Mange av elevene hadde da ikke tatt i en blyant før de begynte, så det å skrive tall og bokstaver tok derfor lang tid å mestre. Nå møter vi en stolt lærer som stråler og er veldig takknemlig for det vi gjør for barna.
Skole ikke viktig
Det er fortsatt et problem at de fleste barn ikke velger å gå på skole. Den offentlige skolen krever en del av foreldrene vedrørende hygiene og nødvendig utstyr, noe de fleste familier sliter med. Problemet ligger ikke bare der, for kulturen blant rom er at skole ikke er viktig. Derfor er matutdelingen på skolen et viktig trumfkort overfor foreldrene, som sliter med å gi ungene nok mat hjemme.
Et bakeri
Etter flere samtale-emner og litt kaffe lufter vi vår tanke om å etablere et bakeri i første etasje på senteret for Asen og Stefan. Vi la frem tanker om hvordan vi så for oss denne muligheten, og hvordan vi sammen kunne skape muligheten. Dette vil kreve en del planlegging, men det er en mulighet vi merker skaper engasjement hos alle. Det er andre gangen vi legger frem et selvbærende prosjekt. Dessverre ble det første ikke noe av. Det prosjektet gikk på å kjøpe inn sanitærkonteinere, og å gi de fattige en mulighet til å dusje i nærheten av sine hjem, og skape inntekt og arbeidsplasser. Dessverre ble dette stoppet av strenge EU-krav. Tanken bak bakeriet er gjennomtenkt. De fleste kjøper brød. Liv og Lys-senteret kan være et fint sted å selge livsviktig mat, og er en ren oase i den ellers møkkete slummen.
Spebarnstøy
Etter et langt møte fikk vi mulighet til å gå ned i slumområdet nedenfor skolen og dele ut spebarnstøy. Vi oppsøkte noen nybakte mødre, og noen som snart skulle bli det. Det er utrolig hvordan litt tøy kan glede, og det tok ikke lang tid før det dukket opp flere mødre som gjerne ville ha. Vi lovte å ta med mer neste gang vi kom, da behovet stort.
Også her ønsket barna vår oppmerksomhet. Villige stilte de seg opp for fotografering. Og selv om omstendighetene rundt dem var aldri så gale, så smilte de og lekte som barn flest. Mens vi gikk i slummen ropte ei dame på oss. Hun bad oss om å be for henne, noe som overrasket oss. Men med tro på bønn, bad vi en kort bønn for både henne og hennes gamle mor. Damen som ropte etter oss var skadet etter en bilulykke og hadde sterke smerter. Det var derfor godt å vise omsorg i praksis.
Det å reise fra Søppelberget denne gangen ble litt annerledes. Vi forsto at vi var kjent også utenfor Liv og Lys-senteret, og at menneskene som bor her vet hvem vi er – og hva vi står for.
Inntrykk fra Romania
Etter to inspirerende dager i Bulgaria gikk ferden videre til Romania. Vi visste ikke helt hva som ville møte oss der, bare at vi skulle få se nærmere på noen av prosjektene til vår mor-organisasjon «Europa i Fokus».
Første stopp var «House of Joy», et jentesenter for narkomane nær flyplassen i Bucuresti. Hit kommer unge kvinner med tragiske skjebner bak seg og får en ny mulighet til et godt liv. Heroinmisbruk, prostitusjon og fengsel har vært hverdagen til mange av disse i årevis. Vi fikk møte noen av jentene som selv har vært gjennom programmet på senteret, og som i dag jobber der for å hjelpe andre i samme situasjon. Kontrasten mellom det livet disse har levd før og de blide og fantastiske jentene vi møtte, kunne knapt vært større.
Vår base for oppholdet i Romania var et annet jentesenter på landsbygda på et lite sted som heter Campina. Neste morgen satt jeg på en stol i sola på dette småbruket og hørte på høner som kaklet og løsbikkjer som bjeffet og tenkte at livet er en rar ting, og det fører deg til uventede steder.
Ekteparet i Ploiesti
I byen Ploiesti fikk vi se et arbeid blant foreldreløse sigøynerbarn, drevet av et ektepar i 60-årene. Disse har viet sitt liv sitt for å hjelpe andre, og vi møtte en gruppe barn og unge som har fått sine liv forandret på grunn av dette ekteparet. I 12 år har ekteparet trofast hjulpet sigøynerbarna i byen, uten hjelp fra andre. Og uten noen annen anerkjennelse enn kjærligheten fra barna de hjelper.
I Ploiesti er det også et fengsel, både for kvinner og menn. Hit drar dette ekteparet for å besøke og oppmuntre de innsatte. Når denne søte damen snakker til de tøffeste gutta i fengsel, snakker hun som en mor og gir dem av sin morskjærlighet. Hun kan få den verste kriminelle til å gråte i møte med denne kjærligheten hun har for dem.
Dette enkle ekteparet i Ploiesti er mine nye helter.
Ingen velferdsstat
Romania er ikke en velferdsstat slik vi er vant til i Norge. Her finnes ingen offentlige institusjoner som hjelper de som sliter, ikke noe sikkerhetsnett som fanger opp de som faller utenfor. Her finnes bare hjelpearbeid drevet av hjelpeorganisasjoner og enkeltpersoner, mennesker som bruker sitt liv til å hjelpe andre. I møte med slike mennesker føler man seg liten og fattig.
Den siste kvelden ble vi invitert på grillfest på sør-afrikansk vis hjemme hos lederen for jentesenteret vi bodde på. Vi var en liten gjeng fra Norge, Sør-Afrika, Nederland, Brasil og Romania som møttes slik på dette lille stedet på landsbygda i Romania.