Den siste helgen i mars var det seks unge gutter fra Nesoddtangen og Fjellstrand som skulle forlate sine hjem i Norge og bli konfrontert med en ganske annerledes verden et annet sted i Europa. Et møte med rombarna på «Søppelberget» i bydelen Fakulteta i Sofia gjør inntrykk:
«Hele området var jo trist!»
«Det var trist å se at rundt 50.000 mennesker lever så dårlig, og at bare 30 prosent av dem har bad hjemme.»
«Jeg må aldri glemme at det finnes folk som ikke har det like bra som oss!»
Guttene fra Norge ble hentet tidlig på det enkle hotellet i Sofia fredag morgen. En blid arbeider fra «Benjamins hus» (en av samarbeidspartnerne til Aksjon Søppelbergets Liv og Lys-senter) kjører oss ut av området der vi bor, et område preget av høye triste murblokker, mye trafikk og blomstrende parker. Det bærer mot bydelen der romfolket holder til.
Når vi nærmer oss Fakulteta, Søppelberget, blir asfalten dårligere og en og annen hestekjerre passerer oss. Brått er det slutt på høyblokker, trikkelinjer og butikker, og vi kommer inn i et område med lave hus og grusveier.
Helt ytterst kan det være små hager med frukttrær og gjerder, men jo lengre inn i bydelen vi kjører, jo dårligere stelt er husene. Slitne hunder ligger overalt, det er søppel i gatene og det lukter brent «alt-mulig-rart».
Og det er folk overalt! Barna løper rundt og smiler og vinker til bilen som de tydeligvis drar kjensel på. De voksne skuler sin skepsis mot oss der de står i små klynger eller sitter på stoler utenfor et hus. Små butikker, eller rettere sagt: hull i veggen, selger drikke og mat, klær eller annet nødvendig utstyr. Og her og der står en lekker, nypolert BMW under en carport ved et pent murhus med høye gjerder rundt.
Snart er vi fremme ved den gjørmete veien utenfor Liv og Lys, skolen og matstasjonen som givere fra Nesodden har vært med å drive i ti år gjennom Aksjon Søppelberget. Blide ansatte ønsker oss velkommen, og noen skolebarn, som er litt sent ute, smetter inn porten sammen med oss.
Oppe i klasserommet ønskes vi velkommen av en stolt og energisk lærer og en god blanding yngre og eldre elever. Barna kappes om å vise oss sine ferdigheter innen lesning og regning, og armene er likesom ikke lange nok når læreren stiller spørsmål.
Etter en stund er det vi som skal presentere oss – og presentere det vi har med. Siden flere av årets Tentro-gutter har gått i speidergruppa Rådyrpatruljen, og speiderleder Alf Berggren er med i reisefølget, har vi tatt med oss taustumper og knute-beskrivelser. Det er gøy å se hvordan isen brytes og norsk ungdom og bulgarske barn snakker sammen på alle mulige måter uten å kunne ett ord av hverandres språk.
Speiderleder Alf og speider Jørgen viser knuter til elevene ved Liv og Lys. 
Samarbeid om knuter.
Etter å ha knytt, puslet, tatt bilder og lekt inne går vi ut på den lille inngjerdede skoleplassen og fortsetter leken der. Det er sangleker og en form for sisten der ingen av oss nordboere egentlig skjønner reglene, men gøy har vi det alle sammen likevel. Ekstra komplisert blir kommunikasjonen når bulgarer flest rister på hodet når de mener «ja» og nikker for å si «nei». Så ikke engang kroppsspråket er helt felles her nede.
«Det var gøy å leke med barna på Liv og Lys!»
«Det var fint å se at barna hadde det så gøy når vi lekte med dem!»
«Det overrasket meg at selvom de ikke hadde så mye, så var de fortsatt glade og fulle av energi!»
«Smilene og ansiktsuttrykkene til barna gjorde inntrykk på meg!»