Snøen som la ett hvitt teppe over all søppel på den nedlagte søppelfyllingen er kommet til synet igjen og med fuktighet fra snøsmeltingen gjør området igjen til et uverdig sted å bo. Med kloakk som renner åpent i stier mellom husene sammen med snøsmelting dannes en lukt som brenner seg fort fast i nesen. Røyken ligger tykk over området etter brent gummi, plast og annet brennbart de har funnet for å holde varmen i de små hyttene de har klart å snekre sammen.
Mens vi går der må øynene hele tiden vende ned mot bakken, for hvert skritt må planlegges for å unngå å tråkke i møkk. Barna løper uforstyrret av dette og lekeplassen er blant søppel og avføring. I utkanten opp mot ett lite skogområde har de allikevel funnet et lite friområde. Her har de bundet sammen en gammel vannslange mellom to trær og som de benytter som huske. På bakken ligger en våt fjærmadrass som de stuper kråke på. Selv under disse uverdige forhold er de stolte og viser oss alle deres kunstner og akrobatikk.
…hvert skritt må planlegges for å unngå å tråkke i møkk
Det er da jeg ikke klarer å holde tårene tilbake. Den indre følelsemessige påkjenningen blir for stor å holde tilbake. Inntrykkene er sterke. Synet av barn som i mangel av det meste løper rundt i skitne klær og sko hvor sko-kvalitet eller størrelse ikke har noen betydning for disse barna.
Allikevel utstråler de en glede og optimisme de timene vi er der sammen med dem. De påfølgende dagene blir derfor smertelige og en indre motivasjon til å gjøre noe forankres. I skrivende stund, ser jeg fortsatt de uskyldige små barna som ubetinget fanget hånden min, og for en liten stund søke kjærlighet og oppmerksomhet i en ellers dyster hverdag.
Jeg er så utrolig takknemlig for at vi i dag har klart å gi noen av disse barna et tilbud. Mat, klær og sko er noe, men for oss er veien ut av fattigdommen skole og utdanning. Derfor satser vi nettopp på dette.