Men de fleste bor altså i små hus de har murt opp etter beste evne, og tettet med det de måtte finne av materialer.
På bildet øverst til høyre besøker vi området hvor de fleste av barna som går på førskolen vi driver bor.
Her flyter søppel, husene er primitive og ubeboelig etter vår standard. Det renner vann mellom husene, og jeg må konse om å ikke sette meg i gjørme når bildet skal tas. Rett foran oss ligger et loppereir av en hund som ser mer død enn levende ut. For oss er det utrolig at noen kan holde ut å bo slik. Det er et nitrist syn.
Man kjenner man blir rystet når man ser denne elendigheten. Det er er sjokkerende at europeere fortsatt lever slik i 2019. Men samtidig legger man merke til noe annet.
Det løper masse barn rundt, sikkert litt ekstra oppspilt fordi vi er på besøk og har med kamera. Men de ser glade og fornøyde ut. De ser sunne og friske ut. Til å omtrent bo i et gjørmehull, er de overraskende rene i tøyet.
Litt bortenfor oss sitter en gjeng voksne på noe som fungerer som et torg. De prater og ler, det ser trivelig ut. Det slår meg at her er ikke bare elendighet. Her er mennesker som opplever glede og samhold, naboer og familie har tid til hverandre. De har en annen rikdom som til dels har gått tapt hjemme i Norge. På en underlig måte får jeg plutselig følelsen av at den fattigste i slummen er mannen til høyre på bildet, altså meg.
Med det sagt, så er det helt åpenbart store utfordringer her. Mange har det vanskelig. Syke får ikke hjelpen de trenger. Lufta er forurenset. Det er svært vanskelig å få jobb. Jentene giftes bort og får barn i 14-15 års alderen. Det er nok av ting å ta tak i, men midt i dette finnes det altså allikevel glede og varme.
To av de minste jentene blir aldri lei av å posere foran kamera. Jeg har sikkert 50 bilder av dem, og de smiler like hjertelig på alle bildene. Jeg fylles med takknemlighet over gleden de deler med meg, og jeg håper jeg kan være med å gi noe tilbake.