I smugene som fører oss frem til boligene har snøen smeltet og renner i små bekker. Fra de små enkle husene ryker det fortsatt litt fra pipene denne formiddagen. Her fyres det lite om dagen, for her gjelder det for folk å spare på det brenselet de finner til kvelden og natten. Her er det kamp om det brennbare. Ved finnes, men er kostbart og koster mer enn noen har råd til. Så for å holde varmen blir alle nødt til å lete i kontainere, og alt som er brennbart er interessant.
Ingen her tenker på miljøutslipp og miljøkvoter. Her er overlevelsesinstinktet viktigst. I luften henger fortsatt den sorte røyken etter nattas fyring. Det svir i øynene, men det ser ikke ut til å påvirke noen andre enn oss. De som bor her er så vant med denne situasjonen.
For den som er så heldig å eie en hest og kjerre er muligheten større. For de reiser gjerne ut på byggeplasser og finner kanskje noe rivningsmaterialer, eller vinduer som de knuser glasset i for å brenne rammen. Det er vondt å se kampen om tilværelsen i dette området. For oss er det utrolig at de overlever, men for disse er det dessverre blitt en livsstil som de ikke kan velge bort.
En lykkepille i elendigheten
Denne formiddagen er vi heldige å få være sammen med vår nye lærer på Liv og Lys-senter. Hun har 30 års erfaring fra offentlig bulgarsk skole. Hun er en lykkepille for oss i all denne elendigheten. Hver dag er hun ute og snakker med familier, og får barna på skolen. Hun starter tidlig ute i slummen, og har undervisning på skolen fra 10:00 til 12:00. Etter det er går hun til den offentlige skolen og fortsetter der. Noen få elever er også med i den offentlige skolen på ettermiddagen.
Men denne formiddagen har hun valgt å ta oss med på hjemmebesøk til to familier. Gjennom trange smug kommer vi frem til en bolig bygget opp av teglstein, men med en enkel takkonstruksjon og plast og tepper som taktetting. Noen isolasjon finnes ikke i dette bygget. Vi inviteres inn, og det blir fort trangt i det lille rommet. Rommet er på ca 10 kvadratmeter og er stue, soverom og kjøkken på en gang.
Mor, far og fire barn
Her bor mor, far og fire barn. To av de større barna har allerede flyttet ut. I rommet deler de to senger, en enkel seksjon, en gammel tv og noen hyller med kjøkkenutstyr. En vedovn er montert i hjørnet og noen papp og plankebiter er alt de har å fyre med. Her benyttes ovnen også som familiens kokeplate for matlaging.
Mor og far er ikke hjemme når vi kommer på besøk. Ingen av dem har noen utdannelse, men mor har møtt tidlig opp i byen for å feie gater og dermed få litt dagpenger, forteller datteren. Faren vet de ikke hvor er.
Alene forbereder de seg til noen timer på Liv og Lys hvor skole og mat blir ett positivt innslag i en ellers dyster vinterdag. Franko, sønnen i huset forteller at han går på kveldskurs på den offentlige skolen. I følge læreren er han veldig lydig og flink på skolen. Selv ønsker han å fortsette på skolen på Liv og Lys og gå videre på den offentlige skolen. Læreren forteller oss at det gir ham faktisk en mulighet til å bli sjåfør, bygningsarbeider eller andre former for praktisk arbeid. Praten vi får med barna er rørende. Å oppleve forholdene de bor i, gjør meg skamfull. Som et bitte lite plaster drar jeg frem en pose medbrakt fra Norge. I posen har jeg noen strikkesokker, noe som er kjærkomment på det kalde betonggulvet. Barna prøver dem og finner frem de som passer. Med sterke inntrykk forlater vi denne familien på vei til neste familie.
Alene med omsorgen
Det viser seg at neste familie ligger bare noen meter fra den første boligen, men for å komme dit må vi ut i gaten for så å finne et nytt smug. Her gjelder det å se hvor man plasserer bena. Løshunder er det mange av og de gjør fra seg over alt.
Fremme blir vi møtt av Juri, den eldste dattera i huset. Hun tar oss inn gjennom ett lite inngangsparti hvor de tar av seg sine sko. Inne står mor med sine tre andre barn. Hun er alene med omsorgen for barna, uten noen fast inntekt. Faren døde for bare ett år siden, noe som ikke gjør det enklere for familien.
Rommet de bor i er veldig mørkt og et lite vindu er det som slipper lys inn. Også her, som hos de fleste i området, tilkobles strømmen på ulovlig vis. Brannfaren er stor for her er ingenting gjort etter gjeldende krav, og kablene er ofte underdimensjonerte.
Mor og barn forsøker å skaffe brensel, men i rommet har de en stor gammel vedfyrt komfyr som tar mye plass, og som må fyres en stund for å bli varm. I denne boligen er vedkomfyrer det eneste som minner om kjøkken. Også her har de fått lagt noen gamle tepper på betonggulvet. Her finnes verken innlagt vann, wc eller utslagsvask.
Felles vannledning
Mulighetene for å vaske seg er små, men på utsiden av bygget renner det fra en felles vannledning som de benytter til klesvask. Også barna her går på skolen i Liv og lys-senter. For denne familien er det redningen. Uten det tilbudet hadde ikke barna fått mat, og av og til får moren rester fra kjøkkenet sendt med barna hjem.
Moren og barna (Juri på 10 år, Trayana på 9, Daniel på 8 og Sonja på 6) er veldig takknemlige for hva vi gjør i Fakulteta. Restene av sokkene i posen tømmes ut på gulvet, og barna kaprer hvert sitt par. Takknemlige ord og smil rører hjertene våre. Det er ingen tvil om at hjelpen betyr mye. Begge familiene vi besøkte denne formiddagen var blant dem som fikk julemat lille julaften, forteller læreren.
En strikket dress
På vei ut brenner jeg etter å få gitt bort noe jeg har i en annen pose. En nydelig liten strikket dress. Jeg forhører meg om det finnes noen i området, og får raskt greie på at i ett av husene like ved er det ei lita jente. Moren til barnet er mindreårig og tørr ikke komme ut, når vi banker på. Men mormor blir fortalt at vi kommer med gode hensikter, og tar barnet på armen og kommer ut. I området her er det ikke uvanlig med mindreårige mødre. Når dressen trekkes opp av posen og holdes opp mot barnet kommer også en stolt mor ut for å se. En slik gave er ikke hverdagskost og den blir tatt vel imot.
Denne dagen vil svi seg inn i minnet. Ingen av oss fra Norge kunne klart oss på samme måte. Men på tross av lukten, røyken og de fattige kårene, springer barna rundt og leker og har det gøy, helt uvitende om deres fremtid. Hjelpen fra Norge er faktisk den eneste hjelpen de får. Derfor er vårt engasjement i Fakulteta så utrolig viktig.