De fleste barna vil ikke fullføre skolen, for det har ikke foreldrene gjort. Unge jenter blir solgt som en salgsvare. Dette er noen av utfordringene Europa står overfor etter kommunismens fall.
Dokumentaren anbefales på det sterkeste om du ikke fikk sett den da den ble vist på NRK 1 i april. Den er å finne her på nrk.no.
Lidia i dokumentaren er 16 år og er forsøkt kjøpt fire ganger, men foreldrene ønsker hun skal få mulighet til å lære, noe foreldrene ikke fikk. Jentene forsvinner fra skolen. Mange blir giftet bort i 12-13 års alderen.
– Her finner man bestemødre på bare 28 år, på min egen alder, forteller Thomas Rudmoen Løkken.
Her mangler jentene grunnleggende kunnskap om sex og prevensjon. De må lære at det å få barnetrygd ikke er en fordel for dem videre i livet. De må også ha fokus på seg selv, utdanning og jobb. Da får de en mulighet til å stå på egne ben, men det strider mot alt folk har lært gjennom generasjoner. Holdninger må endres. Lidia er bare en av millioner av barn som lever i fattigdom.
Inne i Fakulteta finner vi Benjamins hus midt i det verste slumområdet. Her jobber Thomas Rudmoen Løkken. Gjennom arbeidet som gjøres her forsøker man å forberede barna for den offentlige skolen. De færreste her har foreldre som kan hjelpe dem, for heller ikke de har fått noen opplæring. Her begynner det med å lære å holde i en blyant og gjøre enkle bevegelser på arket, sitte i ro og høre på læreren – for det har ingen lært dem. Uten førskolen har de ingen sjanse i den offentlige skolen. Og uten skole har de ingen framtid.
Uten førskolen har de ingen sjanse i den offentlige skolen.
– Vi må ha barna på skolen så de kan leke, lære motorikk og skolerutiner, forteller Thomas.
Dette er ett viktig ledd i arbeidet i slummen i tillegg til måltider med næringsrik mat. Barna som går her er bare en brøkdel av barna som trenger hjelp i Fakulteta. Levestandarden er svært lav. To-tre familier kan bo i skur på 10 kvadratmeter. De har én ovn, noen tepper og de sover i samme skitne seng med mye lus og bakterier. Her bor de i et meget bakteriefylt område og barna er mye syke. Kanskje så få som 10 prosent av befolkningen har tilgang på dusj og toalett. Målet er å skape en generasjon med barn som har fått en utdanning.
Skolegang er gratis i Bulgaria, men det hjelper ikke.
Guro Katharina Vikør har vært ambassadør i Bulgaria i fire år. Hun trodde ikke folk bodde slik i Europa. Hun er kjent for sitt engasjement for romfolket. Hun mener Bulgaria ikke kan ha en så stor andel av befolkningen som faller utenfor, der barna ikke får de samme rettigheter som andre barn. Det er et marginalisert liv.
Under kommunismen måtte alle gå på skole. Kom de ikke ble de hentet. Alle måtte arbeide og fikk tildelt bolig. Men etter kommunismens fall falt skoletvangen bort. Resultatet er en generasjon som ikke kan lese og skrive. Og foreldrene sender ikke barna på skole, for det ser de ingen vits i.
Guro mener vi må satse der romfolket bor. I den situasjonen vi har med rom må man bygge opp institusjoner i eller tett opptil slummen. Det må ikke koste noe å få barna inn, og foreldrene må føle trygghet på at barna ikke er langt borte. Og det haster, for Bulgarias problemer er store.
En femtedel av etniske bulgarere har forlatt landet. De fleste av dem har høy utdanning. I Bulgaria er det nå bare rombefolkningen som vokser. I følge Guro er dette en tikkende bombe. Klarer man ikke å integrere dem slik at de får en sjanse til å komme seg inn i det formelle arbeidslivet, vil ikke landets økonomi makte å forsørge unge og eldre.
– Derfor er arbeidet som er startet i slummen viktig, selv om vi bare klarer å hjelpe noen. Arbeidet blant rom handler om å snu på tradisjoner, holdninger og gi dem de samme rettigheter som resten av befolkningen. Skole og undervisning er viktig for barnas muligheter, men også for foreldrene som selv ikke har gått på skole. Barna selv kan være med på denne snuoperasjonen, og det satses riktig, sier Guro Katharina Vikør.